«Er dette virkelig dette du vil?» spør jeg meg selv stadig vekk.
Jeg kommer fra Mandal, en liten by med 15.000 innbyggere. En by hvor janteloven regjerer og stort sett alle kjente har flyttet vekk fra. Jeg selv flyttet jo også vekk fra den, for snart tre år siden. En tung beslutning med tanke på mannen jeg har så kjær her hjemme. Tiden på østlandet er snart over, og det er på tide å straks vende tilbake. For godt. Eller er det egentlig det?
Nå som jeg er i praksis bor jeg jo hjemme på sørlandet. Hvor jeg bor er egentlig vanskelig å si. Jeg har faktisk ikke noe ordentlig hjem. Når R er hjemme bor jeg hos han og hans foreldre, og når han drar på skolen i to uker så pakker jeg kofferten og drar til Mamma. Sigøynertilværelsen tærer på. Kanskje også mer enn mange tror. Alt jeg ønsker er noe eget. Et hjem. Et sted å slå seg ned og slappe av. Men så er det jo dette med lån. Jeg har jo fått fast jobb etter studiene, så det ville over hodet ikke vært noe problem for meg å betjene et lån. R som fortsatt er student er ikke interessert i å få lån enda, så da blir det å skaffe bolig alene. Problemet er bare disse 15 prosentene med egenkapital. Der begynner problemet – mest sansynlig. Jeg har riktig nok ikke vært i banken å spurt hva jeg kan få i lån enda, men ut i fra alt jeg hører så virker det så og si umulig uten de 15 jævla prosentene. Forventes det at folk skal bo hjemme til foreldrene blir så lei at de til slutt vil være kausjonister likevel? Når jeg først er inne på tanken om å faktisk gå til banken for å høre om lån til min egen bolig, helt alene, begynner jeg å lure på om jeg egentlig er klar for å bosette meg i denne byen igjen. For å være ærlig er jeg ganske ensom her. Det er ikke mange jeg kjenner godt lengre som fortsatt bor her, og de som gjør det har stiftet familie eller er i god gang med det og da blir de jo opptatt med sitt. Og etter å ha bodd og opplevd et annet sted med helt andre typer mennesker begynner jeg også å tvile litt. Det er rart med det, folk er så innesluttede her nede på sørspissen. Selv føler jeg folk bare skuler på hverandre og tenker negativt om hverandre. Det er det inntrykket jeg har. Kanskje er det noe som henger igjen etter jeg gikk på ungdomsskolen her, da var det jo baksnakking og pisspreik rundt alle hjørner. Nei, jeg tror rett og slett folk har lite å ta seg til her nede. For la oss innse det, det skjer ikke stort her! I går, i Oslo, tok jeg meg selv i å tenke «Åh, her skulle jeg ha flyttet om jeg var singel.» Og av og til skulle jeg ønske jeg var singel og kunne dra hvor som helst i denne verden uten det enorme savnet som holder meg igjen. Samtidig er jeg så lykkelig sammen med min kjære og kan virkelig ikke forestille meg å ikke ha han som en hovedperson i livet mitt. Er jeg en dårlig person når jeg tenker sånne «hva om..» tanker?! Jeg får litt dårlig samvittighet når jeg gjør det, men vi har vel alle tenkt hvordan ting kunne vært. Eller?
Beklager et langt og uinteressant innlegg – jeg måtte bare få ut alle disse tankene og frustrasjonene!
Hilsen hun som bor i kofferten.
KAMILLA HAALAND 
Ååh ❤ Kom hit til østlandet igjen du! Dra med deg R – han kan komme etter studiene 🙂 Har levd slik jeg også – kjæreste, mamma, pappa – og er såå glad jeg slipper det livet mer! Hilsen ei som savner deg oppi Drammen!
Ntååå❤️❤️
Alt for mange tøffe valg! Selv hadde jeg også flyttet langt vekk om ikke det var for familien min. De er det eneste som holder meg igjen her på sørlandet. Føler meg enig i mye av det du skriver her, folk har alt for lite å ta seg til, annet enn å snakke dritt. MEN nå er vi jo i alle fall 2-3 bloggere her nede som kan holde sammen ❤ Håper du finner ut av noe som gjør deg lykkelig, det fortjener du!
Jeg krysser fingrene og håper at tiden har forandret seg – og at folk har vokst opp. Jeg har jo vært borte i noen år, så det kan jo være det har endret seg. Hvem vet? Heldigvis flytter min kjære bestevenninne hjem til høsten, det blir fint!
Lykke er vel noe man gjerne må bestemme seg for også. Det gjelder vel bare å holde drømmene i sjakk og ikke drømme for stort og for mye…
Ja, vi må få til et femelletreff på sørlandet – hadde vært koselig!! 🙂
Jeg skjønner du har mange tøffe valg. Jeg er så heldig at jeg har både drømmemannen og egen leilighet, men så har jeg jo valgt å ikke utforske steder så langt hjemmefra heller! Lykke til, det ordner seg til slutt 🙂 Det er iallefall det de sier!
Du er tøff som tar slike utfordringer! Stå på 🙂
Uff kjenner meg veldig igjen.. Jeg klarer ikke å finne ut hva jeg vil etter eksamen i juni hvertfall….
Tror sånne hvis-om tanker dukker opp hos de fleste. Har flere ganger tenkt på at jeg burde flytte til utlandet, og ta studiene der. Men så fikk jeg kjæreste og endte opp i Bergen:-) Har ikke angret et sekund på det, men tror jeg vil ta et år i utlandet.